Historiefortelling som et middel for fredsutdanning: Interkulturell dialog i Sør-Thailand

Abstrakt:

Denne artikkelen relaterer seg til feltforskningen min fra 2009 som fokuserte på bruken av fredsfortelling som et medium for transformativ læring av fredsundervisning. Forskningen var rettet mot å fremme sosial forsoning og interkulturell dialog mellom ungdom av thai-buddhister og malaysiske muslimer i den pågående intra-statlige etno-religiøse konflikten i Sør-Thailand. Senehi (2002) hevder at historiefortelling er et instrument for sosialisering og utdanning. Dette blir sett på som nøkkelen til konflikttransformasjon og fredsbygging ved å motivere mennesker til å gjennomgå selvtransformasjon. Studien min ble informert av teoretiske rammeverk for fredsopplæring og konflikttransformasjon som søker å fremme konstruktivt fredsengasjement gjennom ikkevoldelige tilnærminger som tar opp store problemer og øker forståelse, likhet og respekt i relasjoner (Lederach, 2003). Gjennom intervjuer og fokusgruppeøkter, samt kunstverksteder med ungdom fra konfliktende parter, viser casestudien at fredsopplæring gjennom historiefortelling kan brukes som et verktøy for narrativ sannhetsfortelling, rettet mot å gjenopprette mellommenneskelige relasjoner, helbrede traumatiske opplevelser og fremme sosial sameksistens. Denne metoden kan fremme interkulturell og interreligiøs dialog. Videre kan det bidra til utviklingen av en fredskultur, der praksisen med fredsfortelling med et medlem fra "den andre" gruppen kan tolkes som et ønske om å forkynne de "uhørte" stemmene og følelsene som skal deles med annen'. Det knytter seg til praksisen med aktiv lytting for å overvinne fordommer, som fører til den transformative læringsprosessen. Gjennom bruk av historiefortelling fikk deltakerne i studien muligheter til å dele sine levde erfaringer, bekrefte hverandre og internalisere nye muligheter for å uttrykke og arbeide gjennom både bevisste og undertrykte tanker og følelser sammen. Prosessen bidro til deltakernes potensial til å transformere en voldskultur til en fredskultur. Fredsfortelling kan derfor bli sett på som et apparat for konflikttransformasjon og fredsopplæring, så vel som en kunsthandling som kan føre til ikkevoldelig sosial endring i et samfunn delt på etno-religiøse linjer.

Les eller last ned hele papiret:

Anjarwati, Erna; Trimble, Allison (2014. Storytelling as a Means for Peace Education: Intercultural Dialogue in Southern Thailand

Journal of Living Together, 1 (1), s. 45-52, 2014, ISSN: 2373-6615 (Trykk); 2373-6631 (online).

@Artikkel{Anjarwati2014
Tittel = {Storytelling as a Means for Peace Education: Intercultural Dialogue in Southern Thailand}
Forfatter = {Erna Anjarwati og Allison Trimble}
Nettadresse = {https://icermediation.org/intercultural-dialogue-in-southern-thailand/}
ISSN = {2373-6615 (Skriv ut); 2373-6631 (online)}
År = {2014}
Dato = {2014-09-18}
IssueTitle = {Religion og etnisitets rolle i moderne konflikter: relaterte nye taktikker, strategier og metoder for mekling og løsning}
Journal = {Journal of Living Together}
Volum = {1}
Tall = {1}
Sider = {45-52}
Utgiver = {International Center for Ethno-Religious Mediation}
Adresse = {Mount Vernon, New York}
Utgave = {2014}.

Del

Relaterte artikler

Konvertering til islam og etnisk nasjonalisme i Malaysia

Denne artikkelen er en del av et større forskningsprosjekt som fokuserer på fremveksten av etnisk malaysisk nasjonalisme og overherredømme i Malaysia. Mens fremveksten av etnisk malaysisk nasjonalisme kan tilskrives ulike faktorer, fokuserer denne artikkelen spesifikt på den islamske konverteringsloven i Malaysia og hvorvidt den har forsterket følelsen av etnisk malaysisk overherredømme. Malaysia er et multietnisk og multireligiøst land som fikk sin uavhengighet i 1957 fra britene. Malayerne som den største etniske gruppen har alltid sett på religionen islam som en del av deres identitet som skiller dem fra andre etniske grupper som ble brakt inn i landet under britisk kolonistyre. Mens islam er den offisielle religionen, tillater grunnloven at andre religioner praktiseres fredelig av ikke-malaysiske malaysere, nemlig etniske kinesere og indere. Imidlertid har den islamske loven som styrer muslimske ekteskap i Malaysia mandat at ikke-muslimer må konvertere til islam dersom de ønsker å gifte seg med muslimer. I denne artikkelen argumenterer jeg for at den islamske konverteringsloven har blitt brukt som et verktøy for å styrke følelsen av etnisk malaysisk nasjonalisme i Malaysia. Foreløpige data ble samlet inn basert på intervjuer med malaysiske muslimer som er gift med ikke-malayiere. Resultatene har vist at flertallet av malaysiske intervjuobjekter anser konvertering til islam som viktig som kreves av den islamske religionen og statsloven. I tillegg ser de heller ingen grunn til at ikke-malayiere vil motsette seg å konvertere til islam, da barna ved ekteskap automatisk vil bli betraktet som malaysere i henhold til grunnloven, som også kommer med status og privilegier. Synspunkter på ikke-malayiere som har konvertert til islam var basert på sekundære intervjuer som har blitt utført av andre lærde. Siden det å være muslim er assosiert med å være en malaysisk, føler mange ikke-malayiere som konverterte seg frarøvet sin følelse av religiøs og etnisk identitet, og føler seg presset til å omfavne den etniske malaysiske kulturen. Selv om det kan være vanskelig å endre konverteringsloven, kan åpne tverrreligiøse dialoger i skoler og i offentlig sektor være det første skrittet for å takle dette problemet.

Del

Religioner i Igboland: Diversifisering, relevans og tilhørighet

Religion er et av de sosioøkonomiske fenomenene med ubestridelig innvirkning på menneskeheten hvor som helst i verden. Så hellig som det virker, er religion ikke bare viktig for forståelsen av eksistensen til enhver urbefolkning, men har også politisk relevans i interetniske og utviklingsmessige kontekster. Historiske og etnografiske bevis på forskjellige manifestasjoner og nomenklaturer av fenomenet religion florerer. Igbo-nasjonen i Sør-Nigeria, på begge sider av Niger-elven, er en av de største svarte gründerkulturgruppene i Afrika, med umiskjennelig religiøs glød som impliserer bærekraftig utvikling og interetniske interaksjoner innenfor sine tradisjonelle grenser. Men det religiøse landskapet i Igboland er i stadig endring. Fram til 1840 var den eller de dominerende religionene til Igbo urfolk eller tradisjonelle. Mindre enn to tiår senere, da kristen misjonsvirksomhet startet i området, ble en ny styrke sluppet løs som til slutt ville rekonfigurere det urfolks religiøse landskapet i området. Kristendommen vokste til å dverge dominansen til sistnevnte. Før hundreårsjubileet for kristendommen i Igboland oppsto islam og andre mindre hegemoniske trosretninger for å konkurrere mot urfolks Igbo-religioner og kristendom. Denne artikkelen sporer den religiøse diversifiseringen og dens funksjonelle relevans for harmonisk utvikling i Igboland. Den henter data fra publiserte verk, intervjuer og gjenstander. Den hevder at etter hvert som nye religioner dukker opp, vil det religiøse landskapet i Igbo fortsette å diversifisere og/eller tilpasse seg, enten for inklusivitet eller eksklusivitet blant eksisterende og fremvoksende religioner, for å overleve igboen.

Del

Bygge motstandsdyktige samfunn: Barnefokuserte ansvarlighetsmekanismer for Yazidi-samfunnet etter folkemord (2014)

Denne studien fokuserer på to veier gjennom hvilke ansvarlighetsmekanismer kan forfølges i det yazidiske samfunnet etter folkemordet: rettslig og ikke-rettslig. Overgangsrettferdighet er en unik mulighet etter en krise til å støtte overgangen til et fellesskap og fremme en følelse av motstandskraft og håp gjennom en strategisk, flerdimensjonal støtte. Det er ingen "one size fits all"-tilnærming i denne typen prosesser, og denne artikkelen tar hensyn til en rekke viktige faktorer for å etablere grunnlaget for en effektiv tilnærming for ikke bare å holde den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) medlemmer ansvarlig for sine forbrytelser mot menneskeheten, men for å styrke Yazidi-medlemmer, spesielt barn, til å gjenvinne en følelse av autonomi og sikkerhet. Ved å gjøre dette legger forskerne frem internasjonale standarder for barns menneskerettighetsforpliktelser, og spesifiserer hvilke som er relevante i irakiske og kurdiske sammenhenger. Deretter, ved å analysere erfaringer fra case-studier av lignende scenarier i Sierra Leone og Liberia, anbefaler studien tverrfaglige ansvarlighetsmekanismer som er sentrert rundt å oppmuntre barns deltakelse og beskyttelse innenfor den yazidiske konteksten. Det tilbys spesifikke veier som barn kan og bør delta gjennom. Intervjuer i irakisk Kurdistan med syv barn overlevende fra ISIL-fangenskap tillot førstehåndskontoer for å informere om de nåværende hull i å ta vare på deres behov etter fangenskapet, og førte til opprettelsen av ISIL-militante profiler, som koblet påståtte skyldige til spesifikke brudd på internasjonal lov. Disse vitnesbyrdene gir unik innsikt i den unge Yazidi-overlevende opplevelsen, og når de analyseres i bredere religiøse, samfunnsmessige og regionale sammenhenger, gir de klarhet i holistiske neste trinn. Forskere håper å formidle en følelse av at det haster med å etablere effektive overgangsrettferdighetsmekanismer for Yazidi-samfunnet, og oppfordrer spesifikke aktører, så vel som det internasjonale samfunnet til å utnytte universell jurisdiksjon og fremme etableringen av en sannhets- og forsoningskommisjon (TRC) som en ikke-straffende måte å hedre yazidiers opplevelser på, samtidig som man respekterer opplevelsen til barnet.

Del