Interreligiøst samarbeid: En invitasjon for alle trosretninger

Interfaith Cooperation: An Invitation for All Beliefs på ICERM Radio ble sendt lørdag 13. august 2016 kl. 2 Eastern Time (New York).

Sommerforelesningsserie 2016

Tema: "Interreligiøst samarbeid: En invitasjon for alle trosretninger"

Gjesteforeleser: Elizabeth Sink, Institutt for kommunikasjonsstudier, Colorado State University

Synopsis:

Dette foredraget fokuserer på en av de store tingene som vi blir bedt om ALDRI å snakke om i en høflig samtale. Nei, selv om det er valgår, handler ikke foredraget om politikk eller penger. Elizabeth Sink snakker om religion, nærmere bestemt interreligiøst samarbeid. Hun starter med å dele historien sin og den personlige innsatsen hun har i dette arbeidet. Deretter forteller hun hvordan studenter på campusen hennes ved Colorado State University modig krysser tros- og trosgrenser og endrer historiene vi oftest hører om religion i USA.

Utskrift av forelesningen

Emnet mitt i dag er en av de store tingene som vi blir bedt om ALDRI å snakke om i en høflig samtale. Nei, selv om det er valgår, kommer jeg ikke til å fokusere på politikk, eller penger. Og selv om det kanskje er mye mer spennende, blir det ikke sex heller. I dag skal jeg snakke om religion, spesifikt interreligiøst samarbeid. Jeg starter med å dele historien min og den personlige interessen jeg har i dette arbeidet. Deretter vil jeg dele hvordan studenter på campusen min ved Colorado State University modig krysser tros- og trosgrenser og endrer historiene vi oftest hører om religion i USA.

I mitt liv har jeg besatt mange, tilsynelatende motstridende, religiøse identifikasjoner. I en mest mulig kortfattet oppsummering: inntil jeg var 8 år gammel, hadde jeg ingen tilhørighet, jeg ble påvirket av noen flotte smultringer i min venns kirke. Jeg bestemte meg raskt for at kirken var min greie. Jeg ble trukket inn av grupper av mennesker som sang sammen, kollektive ritualer og oppriktig prøvde å gjøre verden til et bedre sted. Jeg fortsatte med å bli en troende kristen, da spesifikt katolikk. Hele min sosiale identitet var forankret i kristendommen min. Jeg gikk i kirken flere ganger i uken, var med på å starte en ungdomsgruppe på videregående skole sammen med mine jevnaldrende, og hjalp samfunnet vårt i ulike tjenesteprosjekter. Flotte greier. Men det var her min åndelige reise begynte å ta en ganske stygg vending.

I mange år valgte jeg å holde meg til en veldig fundamentalistisk praksis. Jeg begynte snart å synes synd på ikke-kristne: negerte deres tro og forsøkte i de fleste tilfeller direkte å omvende dem – for å redde dem fra seg selv. Dessverre ble jeg rost og belønnet for slik oppførsel (og jeg er et førstefødt barn), så dette styrket bare min besluttsomhet. Noen år senere, under en treningsreise i ungdomstjenesten, gjennomgikk jeg en veldig dyp de-konverteringsopplevelse, da jeg ble klar over den trangsynte og tranghjertede personen jeg var blitt. Jeg følte meg såret og forvirret, og etter livets store pendel fortsatte jeg å legge skylden på religionen for såret mitt så vel som alt ondt i verden.

Ti år etter at jeg hadde forlatt religionen, løpende og skrikende, fant jeg meg selv lyst på «kirke» igjen. Dette var en ujevn liten pille for meg å svelge, spesielt siden jeg identifiserte meg som ateist. Snakk om litt kognitiv dissonans! Jeg fant ut at jeg søkte akkurat det jeg opprinnelig hadde blitt tiltrukket av i en alder av 8 – en optimistisk gruppe mennesker som ønsker å gjøre verden til et bedre sted.

Så tretti år etter at jeg spiste min første smultring i kirken og reiste gjennom en veldig kompleks åndelig reise så langt – identifiserer jeg meg for tiden som humanist. Jeg bekrefter menneskelig ansvar for å føre et meningsfylt og etisk liv som er i stand til å bidra til det større beste for menneskeheten, uten antagelsen om en Gud. I hovedsak er dette det samme som en ateist, men med et moralsk imperativ.

Og, tro det eller ei, jeg er kirkegjenger igjen, men "kirken" ser litt annerledes ut nå. Jeg har funnet et nytt åndelig hjem i en unitarisk universalistkirke, der jeg praktiserer rett ved siden av en veldig valgfri gruppe mennesker som identifiserer seg som "religiøse i restitusjon", buddhister, ateister, gjenfødte kristne, hedninger, jøder, agnostikere, osv. Vi er ikke bundet av trosbekjennelse, men av verdier og handling.

Grunnen til at jeg deler historien min med dere er fordi det å tilbringe tid i alle disse forskjellige identitetene inspirerte meg til å starte et interreligiøst samarbeidsprogram ved universitetet mitt.

Så det er min historie. Det er leksjonen – Religion innkapsler humaniora beste og verste potensialer – og det er våre relasjoner, og spesielt våre relasjoner på tvers av trosgrenser som statistisk sett vipper skalaen mot det positive. Sammenlignet med andre industrialiserte nasjoner er USA en av de mest religiøse – 60 % av amerikanerne sier at deres religion er veldig viktig for dem. Mange religiøse mennesker er genuint investert i å gjøre verden til et bedre sted. Faktisk er halvparten av USAs frivillighet og filantropi religiøst basert. Dessverre har mange av oss opplevd religion som undertrykkende og krenkende. Historisk sett har religion blitt brukt på grufulle måter for å underkue mennesker i alle kulturer.

Det vi ser skjer akkurat nå i USA er et skifte og økende gap (spesielt i politikk) mellom de som anser seg selv som religiøse, og de som ikke gjør det. På grunn av det er det en tendens til å skylde på den andre siden, opprettholde stigma om hverandre og isolere oss fra hverandre, noe som bare forverrer skillet. Dette er et øyeblikksbilde av vår nåværende æra, og det er IKKE et system som fører til en sunn fremtid.

Jeg vil nå fokusere vår oppmerksomhet, et øyeblikk, på den "ANDRE" siden av det skillet, og introdusere deg til den raskest voksende religiøse demografien i Amerika. Denne kategorien blir ofte referert til som "åndelig-men-ikke-religiøs", "ikke-tilknyttet" eller "ingen", en slags fangstbegrep som inkluderer agnostikere, ateister, humanister, spirituals, hedninger og de som hevder "ingenting i bestemt." Den "utilknyttede 1/5-delen av amerikanerne, og 1/3 av voksne under 30 år, er religiøst ikke-tilknyttede, den høyeste prosentandelen som noen gang er notert i Pew Researchs historie.

For tiden identifiserer omtrent 70 % av amerikanske amerikanere seg som kristne, og jeg nevnte nettopp omtrent 20 % som «utilknyttede». De andre 10 % inkluderer de som identifiserer seg som jøder, muslimer, buddhister, hinduer og andre. Stigmaer eksisterer mellom disse kategoriene, og de hindrer oss ofte i å tro at vi har noe til felles med hverandre. Jeg kan snakke med dette personlig. Mens jeg forberedte meg til denne talen, hvor jeg ville "religiøst ut" meg selv som en ikke-kristen, sto jeg ansikt til ansikt med disse stigmaene. Jeg skammet meg over å ha endret troskap, og regnes nå blant dem som jeg en gang objektiverte, syntes synd på og direkte ble mobbet. Jeg følte frykt for at familien min og samfunnet jeg vokste opp i vil bli skuffet over meg og redd for at jeg vil miste troverdigheten blant mine mer religiøse venner. Og når jeg møter disse følelsene, kan jeg nå se hvordan jeg alltid legger ekstra iver i all min interreligiøse innsats, slik at når/hvis du kanskje finner ut om identiteten min, vil du vennligst overse den, på grunn av alt det gode arbeidet jeg gjøre. (Jeg er 1^st født, kan du fortelle)?

Jeg mente ikke at denne foredraget skulle bli til en "religiøs utflukt" selv. Denne sårbarheten er skremmende. Ironisk nok har jeg vært instruktør for offentlig tale de siste 12 årene – jeg underviser om å redusere angst, og likevel er jeg bokstavelig talt på et kamp-eller-flukt-nivå av redd akkurat nå. Men disse følelsene understreker hvor viktig dette budskapet er.

Uansett hvor du befinner deg på det åndelige spekteret, utfordrer jeg deg til å respektere din egen tro og innse din egen skjevhet, og viktigst av alt – ikke din tro og skjevhet hindre deg fra å gå over trosgrenser og engasjere deg. Det er IKKE i vår beste interesse (individuelt eller kollektivt) å BLI i dette rommet av skyld og isolasjon. Å danne relasjoner med mennesker med forskjellig tro, statistisk sett, gir den mest positive innvirkningen på å helbrede konflikter.

Så la oss se på hvordan vi kan begynne å engasjere oss respektfullt.

I hovedsak er interreligiøst / eller interreligiøst samarbeid avhengig av prinsippet om religiøs pluralisme. En nasjonal organisasjon kalt Interfaith Youth Core, definerer religiøs pluralisme som:

• Respekt for menneskers ulike religiøse og ikke-religiøse identiteter,
• Gjensidig inspirerende relasjoner mellom mennesker med ulik bakgrunn,
• og Felles handling for felles beste.

Interreligiøst samarbeid er praksisen med religiøs pluralisme. Ved å ta i bruk pluralistiske tankesett kan man myke opp i stedet for å herde perspektiver. Dette arbeidet lærer oss ferdigheter til å bevege oss utover toleranse, lærer oss et nytt språk, og med det er vi i stand til å endre de repeterende historiene vi hører i media, fra konflikt til samarbeid. Jeg er glad for å dele følgende suksesshistorie mellom trosretninger, som skjer på min campus.

Jeg er høgskoleinstruktør innen kommunikasjonsstudier, så jeg henvendte meg til flere avdelinger ved mitt offentlige universitet, og ba om støtte til et akademisk kurs om tverrreligiøst samarbeid, våren 2015 aksepterte endelig universitetets levende-lærende samfunn tilbudet mitt . Jeg er glad for å kunne rapportere at to interreligiøse klasser, som registrerte 25 studenter, ble pilotert forrige semester. Nærmere bestemt, studenter i disse klassene, identifisert som evangelisk kristne, kulturkatolske, "ganske" mormoner, ateister, agnostikere, muslimer og noen få andre. Dette er jordens salt, godgjørere.

Sammen tok vi ekskursjoner til islamske og jødiske bedehus. Vi lærte av gjesteforelesere som delte sine kamper og gleder. Vi fremmet øyeblikk med sårt tiltrengt forståelse om tradisjoner. For eksempel, en klasseperiode, to av mine gode venner av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, kom inn og svarte på hvert eneste spørsmål som ble stilt til dem av min ivrige gruppe på 19 åringer. Det betyr ikke at alle forlot rommet i enighet, det betyr at vi forlot rommet med genuin forståelse. Og verden trenger mer av det.

Studenter vurderte vanskelige spørsmål som "Koker alle religioner ned til det samme?" (Nei!) og «Hvordan går vi videre når vi nettopp har innsett at vi ikke kan både ha rett?"

Som klasse tjente vi også. I samarbeid med flere andre trosbaserte studentgrupper, gjennomførte vi en veldig vellykket "Interreligiøs Thanksgiving"-gudstjeneste. Med økonomisk støtte fra vårt lokale Fort Collins Interfaith Council og andre organisasjoner, tilberedte studentene et kosher, glutenfritt Thanksgiving-måltid med veganske alternativer for over 160 personer.

På slutten av semesteret kommenterte studentene:

"...Jeg skjønte aldri at det var mange ateister, fordi jeg ikke skjønte at ateistiske mennesker så ut akkurat som meg. Av en eller annen merkelig grunn trodde jeg at en ateist ville se ut som en gal vitenskapsmann.»

"Jeg ble overrasket over å faktisk være sint på klassekameratene mine for noen av tingene de trodde på ... Dette var noe som snakket til meg fordi jeg innså at jeg var mer partisk enn jeg trodde."

"Interreligiøse lærdommer lærte meg å leve på broen mellom forskjellige religioner og ikke på den andre siden av en."

Til syvende og sist er programmet en suksess fra studentenes og administrasjonens perspektiv; og vil fortsette, med håp om utvidelse i løpet av de neste årene.

Jeg håper jeg har understreket i dag, at i motsetning til populær tro, er religion en ting vi bør snakke om. Når vi begynner å innse at mennesker av HVER tro gjør sitt beste for å leve etiske og moralske liv, DET er der historien endres. Vi er bedre sammen.

Jeg utfordrer deg til å få en ny venn med en person med en annen åndelig tro enn deg og sammen endre historien. Og ikke glem smultringene!

Elizabeth Sink kommer fra Midtvesten, hvor hun ble uteksaminert i 1999 med en bachelorgrad i tverrfaglige kommunikasjonsstudier fra Aquinas College, i Grand Rapids, Michigan. Hun fullførte sin mastergrad i kommunikasjonsstudier ved Colorado State University i 2006 og har undervist der siden.

Hennes nåværende stipend, undervisning, program og læreplanutvikling tar hensyn til vårt nåværende kulturelle/sosiale/politiske landskap og fremmer progressive kommunikasjonsmidler mellom forskjellige religiøse/ikke-religiøse mennesker. Hun er interessert i måtene samfunnsbasert høyere utdanning påvirker studentenes motivasjon for engasjement i deres lokalsamfunn, oppfatninger om deres egne partiske og/eller polariserte synspunkter, forståelse av selveffektivitet og kritiske tenkningsprosesser.